Det har ikke regnet på fire år på Afrikas Horn. I området helt øst i Afrika kjemper millioner av mennesker mot alvorlig tørke, sult og underernæring. Lokalbefolkningen i Kelafo-distriktet i Etiopias Somali-region, lever primært av å dyrke jorda og har basert livsgrunnlaget sitt på regnvann. Kampen disse menneskene nå kjemper for å overleve, virker nær sagt uovervinnelig. Likevel finnes det håp.

– Det har vært lite fokus på dette området i Etiopia fordi de som bor her er nederst i det somaliske klansystemet. Det ligger i et omstridt grenseområde med mye konflikt. SOS-barnebyer er faktisk den første organisasjonen som har etablert seg her med langsiktige programmer og ikke bare nødhjelp, forteller Zelalem Ashenafi, prosjektkoordinator med ansvar for SOS-barnebyers tiltak for å styrke familier i en kritisk livssituasjon i Etiopia.

– Vi begynte arbeidet i lokalsamfunnet i Kelafo i 2015 med mål om å gi de aller mest utsatte familiene flere bein å stå på. De hadde tilgang på naturressurser, men visste ikke hvordan de best skulle utnytte dem. Og de manglet god nok kunnskap om blant annet feilernæring, helse- og sanitærutfordringer.

Sterkt fellesskap

En av dem var Farhyia Mohamed Wardere. Hun er mamma til to jenter på fire og fem år, og bor i Musadon Kebele i Kelafo-distriktet.

– Vi var i en veldig vanskelig situasjon før vi ble med i og fikk støtte fra SOS-barnebyers familieprogram i 2019, forteller Wardere.

Hun slet med å dekke familiens grunnleggende behov. Det var vanskelig å se hvordan hun kunne kombinere jobb og inntektsbringende arbeid med å ha to små jenter. Gjennom ulike kurs og opplæring, blant annet i jordbruk, og gjennom deltagelse i en spare- og lånegruppe, har hun likevel klart å dyrke en halv hektar matjord rundt huset der de bor. Den første avlingen som ble en suksess, gjorde at hun kunne tilbakebetale lånene, gjøre nye investeringer og samtidig sitte igjen med et overskudd. Wardere har blant annet kjøpt en okse, to kyr, flere geiter og reparert huset hvor hun og jentene bor.

– Jeg føler meg økonomisk trygg og selvstendig. Livet mitt har endret seg helt, forteller hun.

Wardere har også blitt medlem av en bondeforening, et type kooperativ, som sørger for at alle medlemmene i foreningen kan dele kunnskap, utstyr og et felles økonomisk utbytte. Det har vært avgjørende, mener prosjektkoordinator Ashenafi.

– Dette var noe av det første vi gikk i gang med av programarbeid i Kelafo, nemlig et sterkt fellesskap for alle dem som dyrker jorda i området her. – I alle år har disse familiene vært avhengig av regnvann for å lykkes med avlingene sine, mens den store elva Shebelle, som strekker seg fra høylandet i Etiopia og renner forbi videre sørøstover mot Somalia, har vært en totalt uutnyttet ressurs. Nå har vi sørget for en pumpe i denne elva som genererer vann til alle bøndene som er med i kooperativet, sånn at de kan lykkes med avlingene sine selv om regnet uteblir. Dette er et eksempel på hvordan vi jobber for å gjøre familier økonomisk uavhengige slik at de har flere bein å stå på.

SOS-barnebyer er faktisk den første organisasjonen som har etablert seg her med langsiktige programmer og ikke bare nødhjelp.

Zelalem Ashenafi, prosjektkoordinator

– Hvordan klarer familiene som er med i SOS-barnebyers programmer seg gjennom tørkekatastrofen?

– Det er ingen tvil om at de siste årene har vært krevende, både med tørke, korona og borgerkrig. Økonomien er preget av en høy inflasjon, og vi jobber kontinuerlig med å styrke sosialtjenester og øke ressursene ute i lokalsamfunnet slik at vi kan nå bredt. Samtidig ser vi at de familiene vi jobber med, som virkelig var nederst på sammfunnsstigen, faktisk klarer seg ganske bra til tross for at de står i den verste tørkekatastrofen på 40 år.

Kort og lang veves sammen

Nødhjelp er ikke bare nødhjelp som vi tenker på den i tradisjonell forstand: Humanitære organisasjoner som rykker ut når katastrofen er et faktum, og gir livreddende førstehjelp, mat og sanitærutstyr. SOS-barnebyer kan også fylle den rollen, men for oss er det like viktig å tenke på humanitært arbeid i et langsiktig perspektiv. Å se hvordan forebyggende innsats kan redusere behovene i en nødhjelpssituasjon. – SOS-barnebyer har en helt unik posisjon i og med at vi er til stede i lokalsamfunn over hele verden før, under og etter at katastrofer og kriser rammer. Vi bidrar til at familier får ressursene de trenger til å leve gode liv her og nå, og det styrker også deres evne til å overleve og tåle humanitære katastrofer, sier Anna Hamre, programrådgiver i SOS-barnebyer i Norge.

Hamre trekker frem SOS-barnebyers arbeid for å styrke familier som et godt eksempel på nettopp dette.

– Det handler om å gjøre mennesker i stand til å forsørge seg selv og familien sin, få kunnskap om barns rettigheter, få en utdanning og helsehjelp. Når familier klarer å løfte seg selv opp på det nivået, står de og lokalsamfunn mye sterkere når tørke, krig eller inflasjon rammer sammenliknet med om de allerede er avhengig av hjelp til livsopphold.

Mye av nøkkelen til suksess for SOS-barnebyer er å jobbe med lokale organisasjoner og frivillige som kjenner lokalsamfunnet godt. Det skaper tillit og ikke minst forståelse av hvor skoen trykker. Det gjør også at alle tiltakene skreddersys for å møte behovene til det enkelte lokalsamfunn.

– Det er selvsagt også nødvendig med mer teknisk og tradisjonell nødhjelpsforebygging i områder som er spesielt utsatt for konflikter eller naturkatastrofer. At de har evakueringsplaner og matlagre for eksempel. Men, det viktigste nødhjelpsforebyggende arbeidet SOS-barnebyer gjør, er gjennom programmer som styrker og bygger kapasitet hos familier og lokalsamfunn, konstaterer Hamre.

– Det handler om å gjøre mennesker i stand til å forsørge seg selv og familien sin, få kunnskap om barns rettigheter, få en utdanning og helsehjelp.

Anna Hamre, programrådgiver

Ingen tid å miste

Mer enn en halv milliard barn lever i dag i områder med ekstrem risiko for flom. 160 millioner barn lever i områder utsatt for alvorlig tørke. Hvert fjerde barn i verden lever i et konflikt- eller katastrofeområde. Konstant uro for en vanskelig livssituasjon, og for tryggheten og fremtiden til barna, gir grobunn for store bekymringer. Hvordan påvirker det foreldre å leve under et slikt press?

– Det er mye angst. Det er foreldre som er så preget at de ikke klarer å ta vare på barna sine. Som har mistet alt av håp. Derfor jobber vi også kontinuerlig med mental helsehjelp, forteller Ashenafi fra Etiopia.

– Det er klart at krisen noen ganger blir så alvorlig at vi går over i en nødhjelpssituasjon hvor fokuset må være på det akutte. Men, da vet vi ofte på forhånd at det skjer. Vi vet hvor og hvordan krisen vil ramme, hvem som er de mest utsatte i lokalsamfunnet og som vil ha behov for støtte før de melder om dette selv. Det er fordelen med så sterke og tette bånd som vi har i de områdene vi jobber.

Rådgiver Hamre supplerer:

– SOS-barnebyer kjenner lokalsamfunnene hvor vi jobber ut og inn. Vi jobber hele tiden med å finne deres styrker og svakheter for å vite hvor vi skal ta grep. Om det kommer en flom, betyr ikke det at vi selv har kapasitet og ressurser til å håndtere denne. Men med tett samarbeid og et nettverk av lokale aktører, styresmakter og organisasjoner, som vi gjør alt vi kan for å styrke, kan vi iverksette tiltak. Det er kjempeviktig for oss at de vi støtter og samarbeider med kan stole på at vi skal være en del av lokalsamfunnet, også etter katastrofen. Vi skal ikke bare dele ut ris, men også gi såkorn. Det er forebyggende nødhjelp. SOS-barnebyers kindereggeffekt, avslutter hun.